Ritt med egne klasser for elsykkel er ikke helt nytt, og flere og flere ritt åpner opp for elsykler. Årets utgave av Offroad Valdres hadde en egen klasse for elsykler.
Offroad Valdres er et litt annerledes ritt. Her skal det ikke sykles raske grusveier over et fjell. Neida, her er det sti som gjelder. Løypene for Offroad Valdres slippes noen uker i forveien, så deltakerne har mulighet til å bli kjent med traséen. Det er lurt å studere løypa på forhånd, for den er ikke merket. Dette rittet er ikke kun en kamp mot klokka. Litt av poenget er at man må navigere underveis, og noen opplever å sykle feil.
Offroad Valdres har også et kanskje litt uvanlig fokus på mat. Servering er inkludert i rittkontigenten. Det er for så vidt ikke helt uvanlig, men i Valdres får man ikke sportsdrikke og «gel». Neida, her får man solbærsaft, smørbrød med lokalt pålegg, kjøttsuppe også videre.
Vinneren
Vi tar en prat med Håkon Senstad, vinneren av elsykkel-klassen. Og vi begynner med å gratulere.
«Takk for det» svarer Håkon, før han forteller om opplevelsen. Selv om det kun var 3 deltakere i elsykkel-klassen så er det selvfølgelig gøy å ha en klasseseier ved siden av navnet sitt. Håkon er en ivrig syklist som tilbakelegger mange mil på asfalt, grus og sti i løpet av en sesong. Men dette var hans første elsykkel-ritt, og det var en morsom og litt annerledes opplevelse.
Forberedelser og disponering
Håkon har syklet mange ritt tidligere og han har erfaring med å forberede seg. Det 82km lange rittet skulle sykles på en 2020 Merida eOne-Sixty 8000. Denne sykkelen har et batteri med 500Wh kapasitet. I utgangspunktet var planen å sykle med kun ett batteri. Men, han bestemte seg etter hvert for at det var knapt for en såpass lang fjelltur på våte stier. Ritt-reglementet sa ingen ting om begrensninger på batterikapasitet eller antall. Så han fikk lånt seg et ekstra batteri og en skikkelig sekk til å oppbevare batteriet i.
Deretter måtte løypa studeres slik at han hadde en viss formening om himmelretninger. Turen ble også lagt inn på en Garmin Edge Explore sykkelkomputer med gps. Ifølge arrangørens beskrivelse skulle slitet være over ved nærmere 70km, derfra skulle det være 15km med utforkjøringer. Planen var derfor å starte rittet litt pent, og så tømme batteriene før den siste lange utforkjøringen.
Rittet
Rittet var delt opp i to distanser, Helvegs (126km) og Halvegs (82km). Elsyklistene skulle sykle Halvegs, og de startet noen timer etter Helvegs-syklistene. De tre elsyklistene syklet sammen et godt stykke. Det viste seg at alle tre stilte med to batteri. En deltaker syklet en Cannondale med to 400Wh batteri. Den siste hadde samme oppsett som Håkon, en Merida med to 500Wh batteri.
Navigeringen gikk greit. Garmin gps’en fungerte fint og den holdt hele rittet uten problem. Men den ble ikke brukt så mye. Ettersom de visste omtrent hvilken retning de skulle så var det enkelt å finne frem. «Indianer-skills» kalte Håkon det. Hjulsporene fra de tidligere startende var lett synlige i det fuktige underlaget. Å beskrive forholdene som fuktige er nok en underdrivelse. Det var virkelig vått på fjellet, og deltakerne sloss med gjørme og glatte stier gjentatte ganger.
Tilrop
De litt grove elektriske stisyklene var gode verktøy under disse forholdene. De var utstyrt med grove dekk, og ikke lettrullende rittdekk, så fremkommeligheten var god. Og elsyklistene ble lagt merke til på turen. «Neste år skal jeg sykle el!» ropte en deltaker til lagkameraten sin idet de passerte. Håkon hadde forståelse for det, han trivdes godt på elsykkelen i disse tunge forholdene. Og det var flere kommentarer å få, særlig i motbakkene, hvor de hentet inn en del syklister. Kommentarene var overraskende positive og elsyklistene hilste tilbake og synes stemningen var god.
Turgåerne bidro også til den gode stemningen. De var åpenbart informert om at det pågikk et ritt, og de flyttet seg villig ut av stien og heiet på deltakerne. Noen av syklistene opplevde også å få hjelp med navigeringen av turgåerne.
Tyngre
Elsyklistene ønsket etter hvert å holde sin egen fart, dermed mistet de hverandre. Håkon hadde hatt en litt myk start, men nå kjørte han på. Rundt 70% av turen foregikk på sti, og da syklet han i «Trail» moduset på Shimano-motoren. Tråkker man hardt i «Trail» så har man tilgang til maksimal motorkraft, og det synes på forbruket. Etter rundt 40 km kom deltakerne til den første av to matstasjoner, men et par kilometer før denne gikk Merida’en over i krabbe-modus. Batteriet nærmet seg slutten og displayet blinket rødt mens motoren var låst i det svakeste «Eco» moduset. Håkon valgte å sykle til matstasjonen før batteriet ble byttet.
Et høydepunkt
Matstasjonene var en stor opplevelse. Deltakerne som syklet den lange løypa var tvunget til å ta et halvtimes-stopp her, mens de andre kunne fortsette når de ønsket. Rytterne fikk utdelt saft mens funksjonærene pakket mat i rytternes sekker. Håkon forteller at han var imponert over funksjonærene. De var hyggelige, raske, effektive og flinke. Og maten var like imponerende. Han spiste kjøttsuppe og skoleboller og savnet ikke sportsdrikken et sekund. I matpakkene fant de smørbrød med lokalt pålegg som spekemat og ost. Serveringen var rett og slett et utstillingsvindu for god lokal mat.
Ikke bare lett med elsykkel
Nytt batteri ble installert og det gamle havnet i sekken. Evoc FR Trail E-ride sekken var overraskende god. Håkon hadde vært litt bekymret for å sykle med en sekk som inneholdt et batteri. Det kan fort bli en påkjenning for kroppen om sekken og batteriet beveger på seg. Men dette gikk helt fint. Sekken satt som et skudd og det samme gjorde batteriet, det var ingen ubehag underveis eller i etterkant.
Men sekken var jo tung, og det samme var sykkelen. Når man sykler elsykkel kan man ofte sykle rett på og over hindringer på stien, men det koster. Syklisten må håndtere mye vekt og man blir sliten av det. Håkon valgte etter hvert mer forsiktige linjer for å skåne kroppen. Da ble det i perioder mye mer svinging, og da merkes det at sykkelen er tung. I slike trange svingete partier faller farten mye.
Mål
Nå var det ikke mange kilometer igjen til den siste toppen, og det ble syklet med høy motorhjelp. Til alt hell hadde ikke Håkon greid å tømme det siste batteriet helt før utforkjøringa begynte. Ifølge løypebeskrivelsen skulle de siste 15km være en utforkjøring med lite tråkking. Det stemte så absolutt ikke. Her var det mange våte og gjørmete partier. Det var rett og slett tungt å tråkke seg nedover. Og det ble syklet med lite motorhjelp ettersom batteriet nærmet seg slutten.
Men Håkon kom seg ned, og igjen syklet han i «krabbe-modus» de siste par kilometerne inn mot Fagernes sentrum. Mållinjen ble krysset etter 5 timer, 50 minutter og 14 sekunder.
Kommer tilbake
Håkon synes dette var en flott opplevelse. Rammene rundt rittet, med mat, publikum og funksjonærer løftet opplevelsen flere hakk. Så, hvilke erfaringer har han gjort seg? Hva ville han gjort annerledes til neste år?
Jeg syklet rittet med klikkpedaler, forteller Håkon. Det var smart. Andre syklister med flate pedaler slo ofte borti kanten på de dype stiene. De smalere klikkpedalene var mye enklere å bruke her. Og jeg skulle alltids klart å tømme to 700Wh batteri på denne turen, men det var egentlig greit med to ganger 500Wh. Jeg vurderte jo å sykle med bare ett batteri. Og det hadde nok gått, men jeg er glad jeg tok med to.
Videre forteller han at han burde brukt mer tid på å sette seg inn i løypa. Han ble lurt litt av arrangørens beskrivelse og feildisponerte rittet. Disponering er alltid viktig, men feildisponerer man med elsykkel så blir man kraftig straffet. Til neste år vurderer han å sykle igjennom løypa før rittet nettopp for å kunne gjøre bedre disponeringer. Og han regner med at det blir betydelig tøffere konkurranse til neste år. «Dette var en god opplevelse, og jeg pratet med andre syklister som ønsket å bruke elsykkel til neste år».
Bildene er enten fotografert av Ola Morken, eller de er hentet fra Offroad Valdres sin facebookside