Når jeg tester sykler foretrekker jeg å gjøre meg opp mine egne meninger, jeg har derfor unngått så godt det lar seg gjøre å lese tester av Merida eOne-Sixty. Og det har ikke vært lett, for denne sykkelen er mye omtalt. Om man ser på spesifikasjonene opp mot pris så er det ikke så vanskelig å forstå at denne får mye oppmerksomhet. Her får man mine favorittdekk, Maxxis DHRll 2.8″ 3c, pluss-dekk med den myke gummiblandingen. Den er utstyrt med Yari dempegaffel og Super Deluxe demper bak, begge med 160mm dempervandring av merket Rockshox. Dette er ikke de letteste delene man får, men de fungerer meget bra.
Gir og bremser er fra Shimanos SLX M7000-serie. Giret er 11-delt med en kassett med 11-tenner på minste drev og 46 på det største. Dette er deler jeg selv gjerne velger når jeg bygger sykkel. Det eneste jeg har å utsette på utstyret er at giringa på det nye SLX girsystemet føles litt billig. Det er ikke noe galt med funksjon og presisjon så langt jeg har erfart, men skifteren føles tregere og tyngre enn fjorårets 10-delte SLX. 11-46 kassetten må ta litt av skylden for opplevelsen. Det blir stort spenn mellom de letteste girene og dette påvirker giringa. Dette er ikke noe jeg hadde brydd meg om å oppgradere.
Min første tur på sykkelen var en uventet opplevelse. Jeg ble ikke helt venner med styrefølelse og motor. Styringa oppleves annerledes enn alt annet jeg har testet av elektriske terrengsykler. Det meget korte styrestemmet ga rask respons ved sving. Og den slakke styrevinkelen ga en litt annen balanse i styringa. Men allerede halvveis i sykkelturen hadde jeg blitt venner med styringa. Når jeg testet min gamle sykkel var det plutselig denne som føltes rar å svinge med. Slik er det med litt grove moderne stisykler, og man venner seg fort til det. Fordelene er at det blir enda lettere å styre sykkelen dit man planlegger og man føler seg tryggere og blir modigere i utforkjøringer med slakk styrevinkel.
Shimanomotoren ble jeg ikke vant til på første turen. Det øverste nivået heter “Boost” og var alt for vanskelig å regulere. Når jeg startet å tråkke så dro motoren med god kraft, prøvde jeg å redusere kraften i tråkket litt så opplevde jeg flere ganger at motoren kuttet helt et øyeblikk, frem til farten var redusert. Så slo motoren inn igjen med høy kraft, igjen måtte jeg redusere kraften og motoren kuttet. Kjøringen ble veldig rykkete og vanskelig å kontrollere når motoren stadig gikk av og på, og det var håpløst å sykle i bratte kronglete motbakker på sti. Da var det bare å skru ned til det mellomste nivået, “Trail”. Motoren var nå meget lett å holde styr på i vanskelig terreng, men det var alt for lite kraft i motoren. E8000 fremstod som en motor som tar deg raskt opp til toppen i Boost, og den assisterer tråkket moderat og sømløst på stien i Trail-modus. Dette gjør den fint, og jeg skjønner at mange liker denne motoren. Men jeg er avhengig av mer hjelp om jeg ikke skal slite meg ut etter 10-15 minutter i de bratte omgivelsene jeg ferdes i.
E8000-motoren skulle etter ryktene la seg justere via app, men Android-appen “E-tube” hadde ingen slike valg. Jeg tok en telefon til Shimano Nordic, de mente at slik justering ville bli mulig en gang i oktober. Men så lenge kunne jeg ikke vente, så jeg forsøkte å installere E-tube på andre enheter. På fjerde forsøk, på en iPhone, så fungerte det. Nå kunne jeg enkelt justere mengden kraft på nivåene Boost og Trail. Les mer om E8000 i min test av motorer, her nøyer jeg meg med å si at E8000 nå fungerer meget bra på sti. Jeg reduserte Boost og økte Trail så mye som mulig og alle utfordringene beskrevet over er borte, motoren responderer fint og forutsigbart samtidig som den gir meg passe hjelp. Motoren har senere blitt oppdatert med ny programvare og den er enklere å kontrollere selv på høyeste innstilling.
De påfølgende turene på sykkelen var noe helt annet enn den første. Nå var det ingen uventet oppførsel fra hverken styret eller motoren. Men stien og været var ikke samarbedisvillig. Regnværet lot seg ikke stoppe av at yr meldte sol, så de bratte og steinete stiene var gjennomvåte og fulle av løv. Stiene var rett og slett veldig vanskelige å sykle på. De brede 2.8″ dekkene med sin myke gummi gjorde at det likevel var mulig å sykle. Når man må planlegge å la dekkene skli sideveis mens man krysser svabergene så er farten naturlig nok ganske lav. Men det gikk, og farten økte etterhvert. Sykkelen lystret villig når jeg måtte bremse hardt eller gjøre et desperat forsøk på å bytte sporvalg fordi jeg hadde kjørt meg opp i problem. Den var lett å få opp på bakhjulet, og kom jeg over en stein eller kant som så morsom ut å hoppe på så var sykkelen med hver gang. Dette er dagligdags for de som eier en god umotorisert stisykkel, men jeg opplever sjeldent slikt med en tung elektrisk stisykkel. Selv om Meridaen geometrimessig ligner på en vanlig moderne grov stisykkel så lider den fortsatt litt av å være en eMTB som veier over 22kg. Jeg tok noen turer på enklere sti slik at jeg kunne teste toppfarten uten å bekymre meg for våt stein. Når det gikk som raskest så savnet jeg litt stabilitet og trygghet et par ganger. Dette skyldes delvis at sykkelen i størrelse Medium kanskje var litt i minste laget for meg, eller at krankhøyden er noe høy. Med mine 181cm havner jeg gjerne midt i mellom størrelse M og L. Noe så enkelt som å heve styret litt kunne endret på denne følelsen, med det fikk jeg ikke testet fordi jeg ikke hadde riktig styrestem liggende. Dette er en individuell tilpassing av sittestillingen og det betyr ikke at det er noe galt med sykkelen.
Merida sin eOne-Sixty er en godt utstyrt sykkel til en konkurransedyktig pris. Den setter en ny standard for hva man kan forvente av en elektrisk stisykkel.